Dvale

Dagene går og vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.
Det skal så innmari lite til å gå inn i "dvale" og bare tenke på Tiril. Dette fremkaller bestandig tårer. Vi har en del tunge stunder fremdeles, selv om vi klarer å aktivisere oss litt mer nå enn hva vi gjorde de første ukene og månedene. Vi merker tydelig at aktivitet gjør oss godt.  
Vi tar en tur og handler, vi er nede på gården for å hjelpe til der, vi besøker venner og familie. Og selvsagt har vi en del besøk selv, heldigvis!
I helgen var vi og besøkte Ann Kristins kusine på en campingplass i Østfold, det var hyggelig. De har barn som Anders kunne leke med og det er viktig oppe i det hele. 

Vi er stadig på A-hus i sorggrupper. Anders i sin og vi i vår. Der har også vår niese fått hjelp, hun har slitt mye etter at Tiril ble borte. De var ikke bare kusiner, men også verdens beste venninner.
Tirsdag denne uken inviterte Sorgsenteret besteforeldre, tanter og onkler på møte/kurs, for å gi de en informasjon om hvordan det er å være pårørende midt oppi det hele. Utrolig bra at de inkluderer den øvrige familien også.  Det er godt at vi har et helsevesen som fungerer som det skal. All honnør til de som jobber i sorgstøtten der inne - vi får ikke fullrost dere nok. 

Vi prøver å lære oss å LEVE PÅ NYTT.  
Vi sliter med å se fremover, alt virker så meningsløst uten solstrålen vår.
Alt blir annerledes. Alt blir nytt. Alt virker så vanskelig.  
Jeg har altid vært glad i være med Tiril på korpsøvelse, det er ikke det samme lenger selv om Anders spiller der også.
Anders spiller også fotball og nå er det mer morsomt å se på. Anders har blitt så flink. Jeg sa til han at han skulle få 20 kr pr mål han scorer og allerede nå skylder jeg han en del penger. Jeg kommer likevel til å følge han opp i korpset, for jeg mener at det finnes ingen sunnere ting enn å lære seg å beherske et istrument. 

Vi skal lære oss å leve uten Tiril, selv om jeg fremdeles venter på at hun skal komme hjem hver eneste dag. Hun er jo bare på Bjørkelangen en tur.....!  Det var slik det skulle ha vært..... 
Selv om vi har fulgt henne til graven, er det noe som ikke stemmer! Det er nok sorgen, savnet og uforståeligheten rundt det hele som er vanskelig å ta innover seg.....
Rommet til Tiril som står der urørt.  Hvor lenge skal det stå slik? Det er der minnene av henne er. Vi har heldigvis masse bilder og film, men rommet er mer konkret. Rommet er liksom Tiril, det sier så mye om hvordan jente Tiril var. Hestebøker, hesteplakater, One Direction plakater, medaljer/premier både fra ridestevner og fra korpsstevner. Rommet gjenspeiler den aktive og blide jenta vår, som dessverre ikke fikk leve lengre. Vi har hørt om de som ikke gjør noe med rommet til den døde, at de lar det stå som det er til evig tid. Det kommer til å ta lang tid før vi klarer å gjøre noe med det, selv om vi allerede har lovet Anders at han skal få det. Hans rom er mindre enn Tirils.



Et bilde av Tiril i sitt rette element. Fra stallen på Solaas, hvor hun tilbrakte mye tid med hestene. 

 

Det er vanskelig å formidle de innerste følelsene våre. Det er vanskelig å sette ord på tanker og å få deg til å forstå hva et slikt tap gjør med en.....
Ingen kan forestille seg hvordan det er å miste et kjært barn - før man er i den situasjonen selv. 
For ikke lenge siden skjedde det en ulykke på Vormsund her i kommunen vår, der en 5 årig gutt mistet livet. Vi visste med en gang hva familien hans gikk igjennom.
Men ulykker skjer, altfor ofta. Vår var ikke den første, men heller ikke den siste.....desverre!!!

 


Fra ulykkesstedet....
- fremdeles uforståelig for oss at jentene kunne bli påkjørt her, med de alvorlige konsekvensene det fikk! 

Vi får ta tiden til hjelp.
Vi tar en dag av gangen.
Vi lærer oss å leve på nytt.....

Det finnes alltid et lys i enden av tunnelen
- selv om vi har en lang og mørk vei foran oss....

Savnet er stort Tiril.
Vi elsker deg!

Klem fra mamma og pappa  

 

 

 


7 kommentarer

Anne Marken

08.05.2014 kl.10:18

Jeg gråter og jeg gråter. For dere og med dere.

Håper og trygler om at at det blir må bli bedre for dere. At lyset i enden snart blir tydeligere.

God klem fra Saras tante Anne ("Tanne" som Sara sa)

Eivind

08.05.2014 kl.10:57

Takk for at vi får dele deres innerste tanker. Dere er fantastiske til å skrive og sette ord på det dere føler. Vi uti Bugen tenker på dere mye og er glad vi fikk tiden sammen med dere i påsken. Godt å få treffe Anders også. Ikke bare greit for han heller. Stor trøstende klæm fra Eivind og Lena. <3 <3 <3

stig hovdenak

08.05.2014 kl.11:05

Det er godt å lese det du skriver. Vondt, men godt samtidig. Kjenner det så godt igjen og tårene kommer....

Livet blir aldri det samme. Når noen så gjerne vil at "...alt skal bli bra" og "...tiden leger alle sår", så er det godt ment samtidig som noen helst vil slippe å forholde seg til det. Det er jo så vondt...

Men det blir ikke borte. Selv om "fornuften" og følelsene stritter i mot og ikke vil, eller kan akseptere, så er det et faktum. Det har skjedd. Om ti år har det fremdeles skjedd. Vi er merket og vil bære det med oss. Resten av livet.

Men samtidig har vi fått flere strenger å spille på.

Varm klem fra Stig 💙

Nina

08.05.2014 kl.20:58

<3 fra oss til dere.........

Nina

09.05.2014 kl.03:26

Jeg kjenner ikke dere, og jeg er bare en student, men vil bare si at dere er så ufattelig sterke! Det er virkelig beundringsverdig. Man har vel kanskje ikke noe valg i den situasjonen. Tiril var en superflott og nydelig jente! :) Håper det går bedre etterhvert....

Lillan

10.05.2014 kl.08:53

Tenker på dere hver eneste dag når jeg kjører forbi ulykkesstedet på vei til jobben.

Takk for at dere gir oss mulighet til å lese deres tanker og følelser!

Charlotte

16.05.2014 kl.20:31

Jeg kjenner dere heller ikke..men jeg bor selv på Auli,og har jo fått med meg denne tragiske ulykken..Jeg vil bare si at dere er så sterke,som deler deres innerste følelser og tanker med alle <3 Jeg mistet min far for 1 md siden (kreft) han fikk bare 5 md..58år..jeg rakk ikke opp til han før han sovnet inn,han bor i tr.heim..å jeg kom forseint.men da fikk jeg ett tips av en venninne om og ta kontakt med ei dame som kunne hjelpe meg..jeg hadde som mange spørsmål som dere også har..å ja jeg var skeptisk og hadde liten tro på d..men jeg må bare si jeg ble overrasket!! Jeg fikk ikke si noe da jeg snakket med henne..og hun begynte og snakke og fortelle..d var som jeg hørte pappa..alt hun sa kunne hun umulig vite..ting bare jeg og han har snakket om.Så jeg tenkte kanskje dere også kan få kontakt med Tiril..så kanskje hverdagen deres vil bli litt bedre.D ble i hvertfall min,jeg fikk fred og d kom en ro over meg som jeg ikke kan beskrive.

Hun heter Wenche Tømmervik om dere ønsker og prøve.

klem til dere!

dansemamma

20.05.2014 kl.00:05

Så nydelig dere skriver om deres datter og minnene etter henne, det må være utrolig uvirkelig og tungt.

Skriv en ny kommentar

tristsomf

tristsomf

47, Nes i Akershus

Dette er en blogg om hvordan vi har det og mestrer sorgen etter Tiril Alette Huser Bølge

Kategorier

Arkiv

hits