Følelser

Det er vanskelig å beskrive de følelsene vi sitter med nå. Tomhet er kanskje en god beskrivelse - hvor ble det av den blide, kvikke og lærervillige jenta vår?? Først når du ikke lenger er blant oss, merker vi hvor mye du var, hvor mye du ga oss og hvor mye du tilførte familien vår av latter, glede og gode øyeblikk. Livet virker så meningsløst. vi håper at livsgleden etterhvert vil komme tilbake.

At Tiril ikke er mer, sliter veldig i oss begge. Borte...! Borte.....! Borte....! 
Tenk at Tiril ikke fikk oppleve mer, hun som var så lovende i alt. Hun var flink i det hun gjorde og alt hun prøvde på. Tenk at vi aldri får vite hvordan livet ditt ville blitt!  
Vi går med et stort hull i kroppen vår som gnager umettelig fra innsiden og utover, med en følelse av at det som gnager ikke kommer seg ut.
Følelsen av at det kan komme ut og bli borte, men slik er det jo ikke, gnagingen tar ikke slutt.
En lærer seg vel å leve med tomheten innvendig - for vi vet at den alltid vil være til stede i mer eller mindre grad. Vi MÅ lære oss å leve med denne tomheten.  
Til vanlig kan det dukke opp et problem i livet,  og som oftest kan en ta tak i problemet og løse det. Men dette problemet får en ikke gjort noe som helst med og for meg (pappa) som ofte ser utfordring i slike ting, er det frustrerende og ikke kunne gjøre noe som helst.
OK - en kan gjøre noe med dette også, men det er vanskelig fordi det går på ukjente følelser..... Følelser vi aldri drømte om at vi skulle oppleve. Følelser det ikke går an å forberede seg på å takle. Følelser du ikke vet om du klarer å takle.

Sinne er en annen følelse som stadig dukker opp. Tror dette også er en normal følelse å kjenne på, når vi havner i en situasjon som vi har gjort. Jeg tenker mye på Tiril når jeg kjører bil alene og da blir jeg ofte veldig sint,  nettopp pga at hun ikke får være sammen med oss mer!
En av tingene jeg da gjør er å banne høyt - jeg MÅ få det ut.  Ja ofte så høyt, at om noen hadde hørt meg hadde de blitt redde. Sinne på sjåføren, jeg tenker: Hvorfor i H... måtte han ut å kjøre akurat da? - og hvorfor i H... så han dem ikke?
Om jeg er aldri så utafor og lei meg, får jeg med meg hva som skjer i trafikken. Blir det for ille, kjører jeg ut til siden slik at jeg ikke blir en fare for andre.  Og hvorfor var jentene akkurat der akkurat da....?   

Jeg tenker også at det kanskje var en mening med hele greia. Var det noen som hadde en plan for jentene?
Ja, jeg har tenkt at Gud hadde bruk for jentene til et oppdrag som kun de kunne klare å løse fordi de var så like..!
Det høres kanskje rart ut, men tanker i alle varianter dukker opp. Er hun med oss? Jeg er ofte på rommet hennes og lengter etter et tegn på at hun fremdeles er her?! Eller er hun der hvor ulykken skjedde? Eller er sjelen hennes på Rikshospitalet der hun døde? Jeg vil så gjerne ha et tegn!!!

En ting som vi også tenker mye på og sliter litt med, er at det også er andre som savner Tiril mye. Hvordan har de gode vennene og klassevennene hennes det? De føler sikkert et savn de også.... Får disse nok hjelp til å bearbeide sin sorg. Man skal ikke kimse av barns sorg - det kan henge veldig lenge i!  Men har disse de samme følelsene som oss? Tomheten? Fortvilelsen? Savnet? Tenker de på hvor meningsløst alt sammen er?
"En mor i klassen til Tiril satt og gjorde lekser med sønnen sin,  hvor han plutselig begynner å gråte. Mor spør: -Hva er det?  Han svarer; -Jeg savner Tiril!"
Dette går selvsagt inn på oss og vi skjønner at det er flere enn oss som sliter med følelsene og savnet.

Tiril var ei pappa-jente og hun skulle hele tiden ha klem av meg! Enkelte ganger syntes jeg det kunne bli litt for mye. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, skulle hun fått så mye mye mer.
Et resultat av dette er at jeg hele tiden vil ha klem av Anders, men han er desverre ikke like glad i kos og klem som det Tiril var.

Følelsen av å ikke vite hvordan Anders (8), lillebroren til Tiril, har det sliter også på oss. Han viser så lite følelser, har han det bra? Skjønner han egentlig hva som har skjedd? Vil ha få noen reaksjon, og evt når? Vi har vært på A-hus og fått sorgstøtte der, de sier at alt er normalt. Anders vil beskytte oss og liker ikke å se at vi er lei oss. Han er en aktiv åtte åring og er i full gang med korps og fotball, noe som vi synes er viktig for å komme tilbake i normal gjenge igjen - om vi noengang vil gjøre det??

Mamma og pappa  

5 kommentarer

Kusine Emilie

19.03.2014 kl.10:36

<3 <3 <3

Savner hun❤️

19.03.2014 kl.12:12

Jeg tenker på Tiril vær dag❤️ savner hun utrolig mye !

caroline

20.03.2014 kl.04:49

Sterk lesing. Det dere har gått igjennom, går igjennom og skal igjennom er vanvittig! Det går ikke an for oss "andre" å forstå før man selv er oppi det. Det er helt fantastisk og beundringsverdig at dere midt oppi det hele tok avgjørelsen om donering av organene til deres vakre datter. Ta godt vare på dere selv, sammen og alene.

Yvonne

20.03.2014 kl.18:25

Mange savner Tiril. Tenker stadig på at hun levde hele tiden i nuet. Dette bør vi ta lærdom av. Jeg tenker at vi må virkelig ta vare på det vi har, der og da! Tror Tiril kunne dette bedre enn mange andre, særilg oss voksne. Godt å se at dere har så mange fine bilder av henne. Det må være godt å ha.

Siri

21.03.2014 kl.20:53

💙 Tenker på dere 💙

Margit

22.03.2014 kl.08:57

Sterk lesning.Måtte gå inn å lese litt om Tiril i dag.

Jeg og Kevin har snakket mye om henne i dag.Vi satt å tittet gjennom minneeska til Kevin og der lå et julekort med bilde av Tiril og Anders..

Da hadde Kevin behov for å snakke å stille mange spørsmål om Tiril.Vet ikke hvor mye en 8åring forstår om organdonasjon,men jeg fortalte han alt..at Tiril var ei jente som brydde seg mye om andre,tok seg av de som følte seg utenfor,noe som Kevin dessverre gjør..

Fortalte om at hun reddet mange som ventet på organer ved å gi bort sine..

Vi snakket om at Kevin feiret sin første nyttårsaften hjemme hos Tiril,at vi var der mange ganger da han var baby.om hytta på Aure.Var en god samtale..tenker masse på dere..

Skriv en ny kommentar

tristsomf

tristsomf

47, Nes i Akershus

Dette er en blogg om hvordan vi har det og mestrer sorgen etter Tiril Alette Huser Bølge

Kategorier

Arkiv

hits