Hun var en engel - og hun er en engel

   
For dere som har fulgt oss den siste tiden har vi stadig omtalt Tiril som en engel.....
Dette fordi hun var en omsorgsfull, snill, god og herlig jente mens hun levde. Nå vet vi at hun er en av himmelens vakreste engler!!!!
Thor Åge og jeg har snakket en del om livet etter døden etter at Tiril forsvant......Vi vet liksom ikke hva som møter oss den dagen hjertet slutter å slå. 
Vi håper så inderlig at hun fortsatt "er med oss" - at hun sitter på en sky, nydelig som alltid og følger med på oss. Vi håper hun ser at vi lider, at vi sørger og at vi savner henne noe enormt. Og vi håper at hun ser at vi gjør det som vi mener ville vært riktig for henne!!!! Vi håper at hun sammen med Sara, bestemor og alle andre som har gått bort har det bra nå, uansett hvor de befinner seg. Som noen har skrevet til meg tidligere....Tiril har funnet seg en hvit hest og hun rir rundt på skyene og følger med på oss.... Skulle ønske jeg kunne fått dette bekreftet - at det virkelig var "noe der" etter døden!!!! 
Men det vi frykter aller mest er at det er svart, at det ikke er noe mer..... 
TIden etter begravelsen har selvsagt også vært en tung tid.....
Som jeg sier til de fleste; vi går to små museskritt frem en dag og et skritt tilbake en annen dag.
Takket være Anders finner vi noen lyspunkter i livet, og vi håper at disse lyspunktene kan bli hyppigere med tid og stunder.
Selv om tomrommet og savnet ALLTID vil være til stede.
Vi forsøker å aktivisere oss litt, komme oss litt ut.....og det klarer vi! Noen ganger er det godt, andre ganger gjør det vondt. 
Det gjør vond spesielt når vi gjør ting vi forbinder med Tiril, som f.eks en kinotur (hun elsket film/kino), en weekendtur eller sykling ute på gårdsplasen. Da skulle vi ønske at hun fremdeles var med oss. Den følelsen vil vi antakeligvis måtte leve med resten av livet.
Det er godt å kunne planlegge litt positive aktivieter. Dersom man gjør noe lystbetont - selv om man egentlig ikke orker, så føler man etterpå at man har mestret en ny ting midt oppe i sorgen. 
Det er et uttrykk som sier:  "Fake it until you make it"
- med det mener jeg at man må tvinge seg selv til å gjøre noe for å føle seg bedre igjen. Selv om dette for oss har virket tungt og meningsløst til tider, tror jeg at det etterhvert vil fungere.  

Her er et bilde fra en topptur vi hadde på Møre i fjor. 
Vi håper vi orker å gå en tur til ære for deg i påsken, Tiril! 
Pappa har lyst til å finne en av vardene vi har påbegynt, kanskje vi tar med oss en stein ned og legger på grava di når den blir klargjort! 
Hvil i fred verdens vakreste ENGEL! 
Vi savner deg sånn! 
Mamma og pappa



                         
 
 



4 kommentarer

Inger-Lise

18.03.2014 kl.13:02

<3<3

18.03.2014 kl.13:05

Mistet den eneste broren min på 20 år i en trafikkulykke i desember.

Kjenner meg så altfor godt igjen i alt det dere skriver. Til tross for at smerten og urettferdigheten aldri kommer til å bli grei, så er vi flere i samme båt. Savnet etter en som ble revet bort i fra oss så brått. Ber om at vi en gang får fred over oss vi også. Tenker på dere.

stig hovdenak

18.03.2014 kl.13:47

Hei kjære dere! 💙

Godt skrevet. Ærlig og usminket.

Vi kommer ikke utenom det vonde og vanskelige. Og vi har på en brutal måte blitt satt inn på et sidespor. Plutselig lever vi så nære en virkelighet som likevel er stengt. For oss. Vi kan ikke komme dit hvor våre høyt elskede har dratt. Vi vet egentlig ingenting om hva som er på den andre siden, for våre referansepunkter begrenser seg til denne verden. Uforståelig den også, men vi har jo klart å bygge en tilværelse på godt og vondt. Noe meningsfylt og noe vi bare fyller tiden med.

Sidesporet befinner seg helt i ytterste grenseland. Der tiden nesten står stilte. Lyden er tilnærmet slått av. Uendelig vondt men likevel åpner det seg muligheter. Vi rekker å tenke tanker som vi før ikke hadde oppdaget midt i den travle hverdagen.

Jeg tror våre kjære er i en verden hvor alt vondt ikke eksisterer. Uten sykdom, frykt og smerte. Ikke et vondt ord har plass i himmelen.

Vi hadde ikke tålt å være der, for vi er ikke fullkomne.

De har det bra. Mer enn bra. Det beste vi klarer å tenke på, her på jorden, når ikke opp til det som det livet de har. De er heldige som slipper alt som er her...

Vi skal leve videre. Ta små skritt. Dag for dag.

Mens de der oppe heier på oss:

"Kjære mamma og pappa,

...om en liten stund skal vi sees igjen!"

Stor klem til dere tapre mennesker...💙

Charlotte Cathrine

19.03.2014 kl.00:08

Jeg syns dere er tøffe som er så åpne og ærlige etter Tirils bortgang.

Ikke vær engstelige for at ting blir mørkt når vi går bort. Sjelen oss vil alltid vandre fritt selv om kroppen har gjort sitt. Hvis dere føler hennes nærvær i ny og ne er det nok nettopp fordi sjelen hennes er der hos dere <3 Selv tror jeg at sjelen lever videre, og at de aller fleste sitter der oppe og titter ned på oss, og av og til kommer de ned bare for å være sammen med oss eller passe på oss :-)

Siri

23.03.2014 kl.19:38

💙👼☀️💙

Skriv en ny kommentar

tristsomf

tristsomf

47, Nes i Akershus

Dette er en blogg om hvordan vi har det og mestrer sorgen etter Tiril Alette Huser Bølge

Kategorier

Arkiv

hits