PAPPA

Først vil vi takke for alle gratulasjoner i forbindelse med Ella Oline`s fødsel. Vi hadde rekordmange delinger og sidevisninger på forige blogg.

Jeg hadde glemt hvor slitsomt det var å være småbarnspappa. Minnene om den tiden da Tiril var nyfødt har nå kommet tilbake, og hun hadde til og med kolikk. Det er alltid værst med den førstefødte. Som forelder er du så usikker. Jeg husker at så fort hun ga lyd i fra seg, så var jeg oppe og så til henne. Hun var så lita og sjør. Hvordan kunne dette klare seg uten at noe kunne skje? Ann Kristin hadde henne hele dagen, derfor ble det til at jeg tok henne om natten. Jeg hentet henne til puppen og så til at alt var bra når hun våknet eller knydde litt. 

Anders, når han kom til verden, var jeg ikke like "på vakt". Jeg hadde lært mye gjennom Tiril sin spedbarnstid. Så med Anders visste jeg at barn ikke er så skjøre som det vi først tror. AK tok seg derfor mer av han om natten, hun hadde mammaperm og fikk betalt for å gå hjemme og ta seg av han. Jeg skulle jo på jobb og ville ikke tilbake til hvordan det var når Tiril ble født, da sov jeg ikke en full natt på fire måneder.

Etter det vi har opplevd med Tiril, er Ella Oline SÅ velkommen i våre liv og til vår familie. Vi hadde nok glemt hvor mye en liten baby trenger av stell og oppmerksomhet, men dette er det verdt. En del magetrøbbel var det i starten, når hun skulle vende seg til å få pupp. Men det kan ikke sammenlignes med Tiril sine kolikksmerter.  Den store fordelen med å ha vært igjennom spedbarnsperioden to ganger før, er at vi skjønner litt mer av hva som er galt når hun skriker.

Jeg vil bare si til dere som har fått barn for første gang; slapp mer av, det ordner seg!! Når barnet er tre måneder,  så avvend barnet med mat om natten. Dette kan være "tøfft" og jeg anbefaler at pappaen gjør dette - med mor på et rom i en annen del av huset. Det tar som regel tre -fire netter, netter med skriking! Men når barnet sover fra 19.00 til 06.00 - da er det gjort!! Og ikke bryt rytmen! (Bare et tips fra en 3-barnsfar!) 



Ella Oline er nå blitt ni måneder og "for ei jente". Hun er mye tidligere ut enn hva både Anders og Tiril var. Hun krabbet etter syv måneder og er nå oppe og står. Hun har ikke sluppet seg helt enda, men jeg trur hun gjør det før jul. Hun er en berikelse for alle oss i familien. Hun vokser og trives. Sover stort sett greit og er for det meste blid og fornøyd. 
Hun trenger tilsyn hele tiden når hun er våken - dette fordi hun er ei veldig aktiv jente som krabber og reiser seg opp overalt. Moro - men slitsomt!! På en positiv måte da selvsagt!! Helt tydelig at denne jenta vil OPP og FREM - akkurat som storesøster og storebror hele tiden har villet. 

Selv har jeg slitt mye med å komme tilbake til "normalen". Finner ikke noe fornuft i det å jobbe, selv om jeg har vært på jobben en halv dag i uken. Fra nyttår skal jeg prøve meg litt mer på jobb - men det er med blandede følelser... - jeg grugleder meg!  

Jeg tenker på Tiril og savner henne hver dag!



Fra 4 til 3, fra 3 til 4!!

Nå er det lenge siden vi har skrevet her på bloggen.

Etter at Tiril døde for et drøyt år siden, og familien vår ble redusert fra 4 til 3 - har livene våre ikke vært "komplette".
Vi er klar over at Tiril aldri vil komme tilbake til oss,  og vi er klar over at ingen klarer å erstatte vår fantastiske Tiril.
Vi har tidligere skrevet om at barn er en berikelse for oss - og da vi ble gravide i 2014, begynte en ny epoke for oss.
Gjennom svangerskapet har sorg og glede gått hånd-i-hånd......vi har sørget over Tiril som vi savner hver eneste dag, samtidig har vi gledet oss over den stadig voksende magen, og sett frem til at et nytt liv skal oppstå.
Et annerledes svangerskap!




Ventetiden har vært lang, men mandag 16.februar 2015  kom lille Ella-Oline til verden. I en ekspressfart!!!
Vi var kun på sykehuset i en drøy time før Ella-Oline blei født. Så når hun først bestemte seg for å hilse på oss, kom hun raskt!! 
Å sette ord på de følelsene som kom når jeg skjønte at fødselen hadde gått bra, er vanskelig.
Vi hadde to ting som skulle skje samtidig, et barn og en rettsak.
Vi var hos jordmor en drøy uke før rettsaken skulle starte for å bli "strippet", slik at fødselen skulle starte.
Dette forsøkte vi for at babyen skulle komme før vi skulle i retten, siden Ann Kristin veldig gjerne ville delta under rettsaken.
Men babyen ville ikke komme, vi var på "stripping" flere ganger.

Torsdag 5. februar ble rettsaken utsatt, pga noe tull egentlig, men for oss gikk fokuset da over på babyen som skulle komme.
Ikke noe mer stress for at hun måtte komme før saken startet.
Jeg har hele tiden vært redd for at noe skulle gå galt, siden alt dette skulle skje samtidig. Jeg fryktet at det kunne bli litt for store påkjenninger for oss. 
At Ann Kristin ikke ville klare alt som skulle skje, men hun har vært helt fantastisk oppe i det hele. Pluss sorgen etter Tiril. En gjør seg mange tanker når du har vært ute for en ulykke. Vil det gå bra med mor og barn under fødselen? 

Det gjorde det! Vi kom til sykehuset 06.34 og Ella-Oline kom 07.40. Fødselen gikk kjempe bra og fort. Ann Kristin var fantastisk. At Ella-Oline har kommet til oss betyr utrolig mye for meg. I tiden etter ulykken har jeg ikke en dag følt meg "hel", jeg har ikke vært skikkelig glad en eneste dag. Anders har vært den som har holdt hodet mitt over vannskorpa. Disse dagene etter at Ella-Oline kom til verden, ser jeg helt anderledes på alt. Jeg føler meg hel igjen. Jeg har for første gang følt LYKKE!.




Jeg har også filosofert mye rundt alt dette:
Hadde ikke Tiril omkommet i denne tragiske ulykken, ville ikke Ella-Oline blitt født.
Måtte Tiril dø for hennes skyld, gi plass til henne? En kan bli gal av mindre. Ei dame sa til meg at Tiril har holdt Ella-Oline i sine armer før hun ble født. For en fin tanke, og tenk hvor glad Tiril er over babyen, om hun er med oss.

Thor-Åge og Ann Kristin 

Barn en berikelse 2

Nå er det en stund siden vi har skrevet noe innlegg her på bloggen - 
og det er IKKE fordi vi ikke har noe skrive om..... Det er rett og slett vanskelig å sette seg ned å skrive i perioder...

Tiden etter 17.mai!
Det har vært en fin-fin vår, værmessig. Masse sol og mye utetid. Tiril elsket våren og det å kunne løpe barbeint i gresset. 
Hun elsket å være med meg å plante grønnsaker, urter, blomster og stauder. Hun elsket å hoppe på trampolinen....spesielt på finværsdager når ungene kunne 
ha sprederen under trampolina. Hun elsket å kunne kaste jakka og bare gå i t-skjorte.  Hun elsket å være med på ku- og kalveslippet på gården. Hun elsket å nyte våren og varmen på terrassen sammen 
med mamma. Der kunne vi ligge og sole oss, høre på musikk og lese hver vår bok....




I år har vi tre etterlatte prøvd å nyte våren og solen og varmen..... men det er selvfølgelig noe som mangler denne gangen!!
Vi prøver og gjøre de vante tingene. Vi prøver å gjennomføre vår-tradisjonene våre.
Vi får det faktisk til....men savner deg, Tiril, absolutt hele tiden. 
Alt er annerledes nå. Det er en stillhet her hjemme vi ikke er kjent med. Du skapte alltid liv og røre, god stemning rundt deg.

(Skrevet av englemamma Ann Kristin i juni, men ble dessverre ikke publisert!)

 

Det har vært en fin sommer med masse sol!! Ja, har det vært det?
Jeg (pappa)  har vel registrert finværet, men været har ikke så mye betyning i livet sånn som det er nå.
Savnet av Tiril er like stort og det går fortsatt ikke en time uten at vi tenker på henne og savner henne. 


Vi har startet på`n igjen, foreløpig termin er 31. januar.
Det ble naturlig for oss å starte på nytt. Som jeg skrev i innlegget "Barn en berikelse", har vi pratet mye om hva vi skulle gjøre.
Vi har vurdert å bli fosterhjem eller beredskapshjem.... Men så viser det seg at vi IKKE er for gamle til å starte på nytt igjen.
Anders har et godt liv med oss og det hadde Tiril også, derfor vet vi at et nytt barn vil få det godt her hos oss. 

Vi hadde ikke så store planer i sommer, vi skulle noen uker på hytta og en uke til Kroatia med familien til Ann Kristin.
Hytteturen startet bra, men så brant nabohytta vår ned og alt ble så ukoselig i hyttelia - så vi valgte å reise hjem etter en og en halv uke.
I stedet tilbrakte vi noen solskinnsdager hos et vennepar i Kristiansand. 
Turen til Kroatia var fin, men det var bedre vær her hjemme enn det var der nede.


Dette bildet er tatt da vi var i Tyrkia sommeren 2013. 

Jeg vil gjerne få be en bønn: 

Kjære Gud!
Jeg håper du har tatt i mot Tiril på en verdig måte!
Jeg vet hun er en snill person som kan gjøre en forskjell. Hun var så mye i livet vårt og jeg er sint på deg som tok henne fra oss.
Om du virkelig finnes må det vel være en mening med dette..??     
Når det først er skjedd vet jeg at du har fått to jenter som kan bidra med mye hos deg. De er forståelsesfulle, tålmodige, glad i andre sjeler, glade i dyr og de kan spille klarinett begge to.....    
Kjære Tiril! Der du er nå må du være like god og snill som du var hos oss, savner deg.  
Klem fra pappa.
Amen

Vi savner solstrålen vår....hele tiden!!

Vi har vært litt spente på hvordan vi ville takle årets 17.mai feiring....
Normalt er dette en tradisjonell korpsdag og familiedag. Det har den vært for oss de siste 5 årene også.
Tiril har de siste årene spilt klarinett i FASK - i år skulle vi høre korpset uten vår kjære solstråle.

Dagen startet på Auli kirkegård kl 07.30.
Vi stilte opp med store deler av slekta, vi la på blomster og tente masse lys.
Korpset kom, i nye uniformer, og de hadde med seg masse foreldre og søsken.
De spilte ved graven til Tiril. Først "Ja, vi elsker", deretter "idas sommervise". Den sistnevnte er litt spesiell for oss, i og med at Thor Åge har laget en musikkvideo med Tiril til denne sangen.
Vi kalte den "Tirils sommervise" og den ligger på YouTube for dere som vil se..... Utrolig at korpset har øvd inn denne sangen etter Tirils død....kun for å hedre henne. 
Deretter spilte Emilie og Lars-Oddne "Vidda", mens det ble lagt ned krans og 5-årsmedalje på Tiril sin grav....
Dette var en utrolig rørende, høytidelig og tårevåt seanse.....er evig takknemlig for at korpset tok seg tid til dette på en ellers så travel dag!!!




Det var meget spesielt å se Anders spille der, med korpset, for sin egen søster.... Ikke lett for oss pårørende å se på!

Selv om det var en utrolig trist start på dagen, klarte vi å komme oss igjennom resten av 17.mai relativt greit.
Vi hadde familiefrokost, dro til Framtun skole og grillet med familien på ettermiddagen.
En fin dag - tross alt!!!
Men savnet etter Tiril var selvsagt tilstede - savnet er der hver eneste dag, hver eneste time....

En annen ting som har skjedd siden sist....
Det har i Israel blitt plantet to trær. Et til minne for Sara og et til minne for Tiril.
En flott gest.... Rart å tenke på at det et sted langt langt borte, vokser et tre får våre herlige jenter....
Den dagen vi fikk vite dette, rant tårene på oss begge. Slike ting betyr utrolig mye....

Kjersti Sandsmark med Tiril Sitt tre i Israel. Det ble plantet et for Sara også.

Ellers er hverdagene som tidligere...
Vi får de til å gå....Vi bruker tiden på å bygge oss opp igjen.
Vi lærer oss å gjøre ting på nytt, uten Tiril.
Heldigvis har det vært noen solskinnsdager i det siste, og man merker at man blir litt lettere til sinns når sola skinner!
Og det er så godt å være ute.... I fjor plantet vi mye rart i hagen, Tiril og jeg (mamma) Vi plantet jordbær, tomater, agurker og paprika.... 
Har ikke klart å plante de samme sortene i år.... 

Kjære Tiril, du er med oss hver eneste dag. 
Håper du har det bra der du er.....

Klem fra mamma og pappa <3
 



 

Dvale

Dagene går og vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.
Det skal så innmari lite til å gå inn i "dvale" og bare tenke på Tiril. Dette fremkaller bestandig tårer. Vi har en del tunge stunder fremdeles, selv om vi klarer å aktivisere oss litt mer nå enn hva vi gjorde de første ukene og månedene. Vi merker tydelig at aktivitet gjør oss godt.  
Vi tar en tur og handler, vi er nede på gården for å hjelpe til der, vi besøker venner og familie. Og selvsagt har vi en del besøk selv, heldigvis!
I helgen var vi og besøkte Ann Kristins kusine på en campingplass i Østfold, det var hyggelig. De har barn som Anders kunne leke med og det er viktig oppe i det hele. 

Vi er stadig på A-hus i sorggrupper. Anders i sin og vi i vår. Der har også vår niese fått hjelp, hun har slitt mye etter at Tiril ble borte. De var ikke bare kusiner, men også verdens beste venninner.
Tirsdag denne uken inviterte Sorgsenteret besteforeldre, tanter og onkler på møte/kurs, for å gi de en informasjon om hvordan det er å være pårørende midt oppi det hele. Utrolig bra at de inkluderer den øvrige familien også.  Det er godt at vi har et helsevesen som fungerer som det skal. All honnør til de som jobber i sorgstøtten der inne - vi får ikke fullrost dere nok. 

Vi prøver å lære oss å LEVE PÅ NYTT.  
Vi sliter med å se fremover, alt virker så meningsløst uten solstrålen vår.
Alt blir annerledes. Alt blir nytt. Alt virker så vanskelig.  
Jeg har altid vært glad i være med Tiril på korpsøvelse, det er ikke det samme lenger selv om Anders spiller der også.
Anders spiller også fotball og nå er det mer morsomt å se på. Anders har blitt så flink. Jeg sa til han at han skulle få 20 kr pr mål han scorer og allerede nå skylder jeg han en del penger. Jeg kommer likevel til å følge han opp i korpset, for jeg mener at det finnes ingen sunnere ting enn å lære seg å beherske et istrument. 

Vi skal lære oss å leve uten Tiril, selv om jeg fremdeles venter på at hun skal komme hjem hver eneste dag. Hun er jo bare på Bjørkelangen en tur.....!  Det var slik det skulle ha vært..... 
Selv om vi har fulgt henne til graven, er det noe som ikke stemmer! Det er nok sorgen, savnet og uforståeligheten rundt det hele som er vanskelig å ta innover seg.....
Rommet til Tiril som står der urørt.  Hvor lenge skal det stå slik? Det er der minnene av henne er. Vi har heldigvis masse bilder og film, men rommet er mer konkret. Rommet er liksom Tiril, det sier så mye om hvordan jente Tiril var. Hestebøker, hesteplakater, One Direction plakater, medaljer/premier både fra ridestevner og fra korpsstevner. Rommet gjenspeiler den aktive og blide jenta vår, som dessverre ikke fikk leve lengre. Vi har hørt om de som ikke gjør noe med rommet til den døde, at de lar det stå som det er til evig tid. Det kommer til å ta lang tid før vi klarer å gjøre noe med det, selv om vi allerede har lovet Anders at han skal få det. Hans rom er mindre enn Tirils.



Et bilde av Tiril i sitt rette element. Fra stallen på Solaas, hvor hun tilbrakte mye tid med hestene. 

 

Det er vanskelig å formidle de innerste følelsene våre. Det er vanskelig å sette ord på tanker og å få deg til å forstå hva et slikt tap gjør med en.....
Ingen kan forestille seg hvordan det er å miste et kjært barn - før man er i den situasjonen selv. 
For ikke lenge siden skjedde det en ulykke på Vormsund her i kommunen vår, der en 5 årig gutt mistet livet. Vi visste med en gang hva familien hans gikk igjennom.
Men ulykker skjer, altfor ofta. Vår var ikke den første, men heller ikke den siste.....desverre!!!

 


Fra ulykkesstedet....
- fremdeles uforståelig for oss at jentene kunne bli påkjørt her, med de alvorlige konsekvensene det fikk! 

Vi får ta tiden til hjelp.
Vi tar en dag av gangen.
Vi lærer oss å leve på nytt.....

Det finnes alltid et lys i enden av tunnelen
- selv om vi har en lang og mørk vei foran oss....

Savnet er stort Tiril.
Vi elsker deg!

Klem fra mamma og pappa  

 

 

 


Påsken 2014 - vår første høytid og ferie UTEN Tiril!

Dagene kommer og dagene går......
Sakte men sikkert går tiden!
Hvordan kommer vi oss egentlig gjennom dagene???
Joda, vi PRØVER og fungere.... Vi prøver å leve et liv uten Tiril. Vi prøver å være tilstede for Anders og hverandre. Vi har fremdeles mye besøk, heldigvis. 
Som vi har skrevet tidligere.....vi kan ikke få fullrost familie, venner og kollegaer godt nok! Dere stiller virkelig opp!!! 
Vi prøver og delta på ting; fotballkamper, sosiale sammenkomster og andre ting som kan gjøre dagene våre positive. 
Som Thor Åge sier;  "Alle andre lever - vi eksisterer!"  

Og selvsagt får vi mye profesjonell hjelp. Det være seg sorggruppe for foreldre på AHUS, sorggruppe for barn/søsken på AHUS, 
timer hos fastlege og i psykiatrien her i kommunene. Dette høres kanskje mye ut??? At vi ukentlig går til oppfølging og samtaler - men det er virkelig nødvendig og vi føler
at vi har utbytte av det. Dette er noe som vi kommer til å fortsette med ut 2014, i hvert fall!!!
Tiden kan nok lege sår, men arrene vil vi ALLTID ha!  

Tiril er med oss hele tiden! 
Jeg tenker på henne uansett hva jeg gjør og hvor jeg er!
Heldigvis er minnene gode å ha - men jeg vil så gjerne ha noe mer.
Jeg vil ha en klem! Jeg vil se deg! Jeg vil snakke med deg!
Jeg vil dra på "jenteshopping" med deg og jeg vil dele hverdagsøyeblikkene med deg!
Det er dette som gjør så vondt - det å vite at vi aldri skal oppleve mer sammen med deg, Tiril - at vi ikke skal få lage nye minner med deg!!!




Hver påske siden ungene kom til verden har vi tilbrakt på farmors hytte på Nord-Møre.
Det ville vi gjerne prøve å klare i år også....uten Tiril!
Det at  du ikke var sammen med oss på det stedet pappa alltid har elsket og som du også begynte å bli så glad i, var selvsagt tungt.
Tremenninger som du pleide å leke med savnet deg.
Vi savnet av å ha deg med på fisketur med Anne og Knut. Vi savnet deg på turene opp til gården hvor farmor kommer fra og turene på Kroka stranden for å kaste stein i vannet.
Jeg har et mål om å komme opp til varden du og Ronja bygget for noen år siden for å ta med en stein derfra og legge på graven din.  Jeg trur jeg kommer til å legge igjen noe fra deg også..

Dagen før du forlot oss hentet mamma ny bil, den er nå solgt. Den brukte vi den skjebnesvagre dagen vi leverte deg hos Sara. Vi har ikke klart å bruke denne bilen etterpå....

Savnet er stort Tiril! 

Mamma og pappa 
 

Barn - en berikelse!

 

Jeg var 36 år da Tiril kom til verden i 2002. 

Egentlig hadde jeg ikke noen forhåpninger om å bli pappa. Det tok lang tid før jeg fant ei jente som jeg ville dele den gleden sammen med.

Ann Kristin og jeg møttes for første gang på en pub i Lillestrøm 17. november i 2000.

Hun jobbet som helsesekretær og jeg som fjernsynsprodusent. Det var min gode venn Dag Kristian Kleven som førte oss sammen, det var første gang han og Ann Kristin møtte hverandre også, selv om de er tremenninger. Ann Kristin og jeg pratet sammen hele kvelden og siden ble det oss.

Ann Kristin leide en leilighet på Sørumsand så jeg flyttet inn dit. I januar 2002 kjøpte vi leilighet på Frogner (Sørum) Vi pusset opp en del, men Ann Kristin var gravid og klarte ikke å bidra så mye. Vi jobbet også med å få delt av tomt på hjemgården hennes.

Jeg husker veldig godt den dagen Tiril ble født, da satt jeg og tegnet huset vi nå bor i, frem til vi reiste på sykehuset.

Tiril ville ikke ut, men etter 14 timer kom hun, etter å bli tatt med tang.

Da jeg fikk henne i mine armer, forandret livet mitt seg. De fleste som har barn vet hva jeg prater om!!!


Tiril Alette og meg julen 2013
 

Barn er en berikelse.

Livet får et annet fokus enn tidligere. Det å få ansvar for dette lille barnet gjør mye med en pappa. Det er du som skal sørge for at dette barnet får et godt og trygt liv.

Jeg har ei venninne som overhode ikke vil ha barn, for meg er dette helt uforståelig, tenk å ikke ha noen etter seg!!?? Din livs linje slutter med deg. For meg er dette rare og tomme tanker.

 

Vi flyttet inn i nytt hus på landet i 2004.

Her var det trygt og godt. Her kunne vi slippe ut ungene akkurat når de ville ut. Ikke noe å engste seg for. Alt føltes så trygt nå.

 

Jeg følte at min livslinje var sikret med Tiril og Anders, men da Tiril døde ble jeg plutselig usikker på om min livslinje var så sikker.

Plutselig angret vi på at vi ikke hadde fått flere barn. Og usikkerheten kommer når et barn blir revet bort på denne måten. En sjåfør som aldri burde hatt førerkort. (jeg kan skrive mye om dette men siden dette er en politisak venter jeg med dette til saken er ferdig?!#$%&/)

Og hva nå? Vi har liksom en tom og ledig plass. Vi har pratet om å starte som beredskaps hjem, fosterhjem eller skal vi prøve selv??

Selv er jeg snart 48 år og vil bli en voksen pappa, men Ann Kristin er bare 36 og vil kunne klare det fint.

I dagens samfunn vet vi at det er mange barn som ikke har det godt, og vi vet at vi kunne bidratt til at noen kunne fått et bedre liv. Vi har så mye kjærlighet å gi!!!

 

 

Påskehilsen fra
en englepappa, Thor Åge.

Minnene strømmer på......

Vi satt en kveld og snakket om tiden med Tiril....
Vondt å tenke på at ALT det vi har opplevd med Tiril som familie kun er minner nå.
Og at vi ALDRI kan planlegge turer, fremtid og opplevelser med go`jenta vår igjen! 


Her ser dere den vakre "Snuppelura-vår" fra dåpen til kusine Evelina. 


Vi husker så innmari godt 11.september 2002, dagen da vi skulle bli foreldre for første gang.
Lite visste vi heldigvis da om hvilken skjebne som skulle ramme oss så ALTFOR tidlig.
Heldigvis har vi opplevd utrolig mye sammen på dine 11 år. 
Vi vet at du har hatt en fin barndom, med mye kjærlighet og omsorg.
Det var mange som var glad i deg.
Du har hatt mange fine opplevelser både i inn-og utland.
Du har fått lov til å "være din egen sjef" inniblant, slik at du har fått drømmene dine oppfylt.

I en alder av 3-4 år startet du på rideskole, "knøttekurs" på Hvam.
Da var du stolt da!!! Husker at både bestefar og tante måtte være med deg til Hvam, for å se hvor flink du var med ponniene!!!
Du har prøvd deg på dansekurs og allidrett.
Du gikk på svømmekurs og du har spilt fotball i noen år. Vi vet at du savnet fotballen etter at du sluttet der.... 
Men det ble korps og ridning som ble dine hovedinteresser. 

Av ferier kan vi nevne mange flotte turer til farmors hytte på Nordmøre. 
Du elsket å plukke blåbær og lage vafler med nyrørt blåbærsyltetøy. 
Du elsket å gå toppturer rundt på Ertvågøya. Blir rart å se alle vardene igjen.....vi vet at du har vært på en del av vardene og lagt fra deg stein! 
Du elsket å få være med på båttur og fiske. Makrellmiddag ville du alltid ha, og du fikk utrolig nok alltid nok makrell på stanga. 
Det blir rart å reise til hytta igjen. Minnene vil bli forsterket den dagen vi ankommer hytta for første gang uten deg. 


Her er du, lillebror Anders og mamma på Høvikfjellet!!! Vakkert!! Flinke unger! 



Vi har også hatt turer til Canariøyene, Kreta (x2), Tyrkia (x2) og Bulgaria. 
Du elsket å reise sydover, for sol, varme og bading var noe du trivdes med. 
Etterhvert som du ble litt større ville du gjerne være med på Hamam-massasje/tyrkisk bad, shopping, manikyr og få rastafletter i håret.
Mamma gledet seg til mye "mor og datter"-moro med deg i årene fremover.... men det får jeg dessverre ikke oppleve. 
Til og med i Tyrkia måtte vi være med deg å ri.....denne gang på kameler! 

Vi kan også nevne hytteturer til bestefars hytte på Finnskogen. 
Den største opplevelsen derfra er nok den dagen vi så et elgkadaver som var tatt av ulven. 

Vi har også tatt deg med til Dyreparken i Kristiansand flere ganger. 
Du har vært med til Bjørneparken på Orsa/Mora i Sverige. Vi hadde en superfin tur til Astrid Lindgrensverden i Sverige. 
Vi har vært flere ganger i Danmark, opplevd blant annet Tivoli, Løveparken og Legoland.... 

Minnene er gode å ha, men vi skulle ha fått opplevd så utrolig mye mer med deg.
 

I dag er det akkurat 3 mnd siden du døde. Det har vært de tre lengste månedene i våre liv....
Tre måneder uten å se ditt herlige, smilende ansikt.
Tre måneder uten kos, klem og all din kjærlighet.
Tre måneder - helt ufattelig.....så forferdelig vondt. 

Nå går vi påsken i møte.....kan ikke akkurat si at vi gleder oss til den.
Men for Anders sin del, og for vår egen del skal vi forsøke å gjøre det beste ut av årets påske....

Savner deg utrolig masse hver eneste dag!!!

Klem mamma ogpappa 

 

 

 

Dagene går.....i museskritt!

Nå er det noen dager siden vi har skrevet ned tankene våre..... 
Dere som leste bloggen fra helgen, vet at vi skulle være med Framtun og Auli skolekorps på Distriktsmesterskapet i helgen (tidligere AKM)
- Anders storkoste seg, og aspirantene spilte veldig bra foran en fullstappet sal og to dommere. De ble hedret med "Puls-prisen"
Vi fikk beskjed av dirigenten i hovedkorpset, Lars, at korpset denne dagen skulle spille FOR Tiril.... Hun rakk å få utdelt mesterskapsnotene før hun døde, og hun var med på å øve inn dette stykket.
Korpset fikk en hederlig 2.plass, de var kjempeflinke.... Fint å høre på alle musikantene, selv om det manglet èn musikant i korpset denne lørdagen.

Her ser dere Tiril og Thor Åge fra 2012, Tiril som ivrig musikant og Thor Åge som tamburmajor (faktisk!!!) 

De siste dagene har vært litt følelsesmessig tøffe for oss igjen.... 
Vi har det selvsagt tøft hele tiden, men det er ikke så mye som skal til før dagene blir ekstra tøffe! 

Etter intervjuet med Hjemmet forrige uke, hadde vi egentlig bestemt oss for å avvise media en stund. 
Selv om vi synes det har vært helt ok med omtale, ville vi bare ta en pause...
Men når de ringer fra NRK-Super og vil lage en reportasje om Tiril, hennes oppvekst og organdonasjon klarte vi ikke å si nei.
De var her fra NRK mandag denne uken, og vi synes det er så fint å ha en reportasje om henne til hennes målgruppe som Supernytt er laget for.
Vi vet ikke riktig når reportasjen blir sendt, men regner med at det ikke er mange dagene til!

På tirsdag hadde vi besøk av foreldrene til Sara (venninnen til Tiril som også omkom i ulykken!)
Det var godt å møte dem. De er i akkurat samme situasjon som oss, de vet akkurat hvordan vi har det og de vet akkurat hvor fort livet kan endres.
Vi hadde noen fine timer rundt kjøkkenbordet. Samtalene var gode.
Men selvsagt ble det utrolig mye fokus på jentene, ulykken, savnet og sorgen....
Jeg fikk en melding fra moren til Sara senere på kvelden hvor hun skrev:
"Hvis jentene hadde sett oss fire sammen i dag, så ville de ha smilt."
Da smilte jeg litt for meg selv der jeg satt.... 

Vi fikk også beskjed på tirsdag at gravstøtten til Tiril var kommet.....
Så etter besøket dro vi direkte opp på Auli kirkegård og tittet på den. 
Den ble akkurat som vi ønsket.....selv om vi skulle ønske at vi ikke hadde trengt å oppleve og forme vår datters gravstein!
En nydelig stein. Vondt å se navnet til Tiril på den.



I etterkant at støtten kom opp, har det vært utrolig mange venninner og mye familie innom graven. 
Noe vi setter utrolig stor pris på! 

 

Som tidligere skrevet går dagene i sneglefart for oss.....
Det viktigste er at vi fremdeles står oppreist, at vi fremdeles har folk rundt oss og at vi føler at det går bittelitt fremover (stort sett!)
Som jeg har sagt til mange underveis: "Vi tar to museskritt frem, og et tilbake!"
Sånn vil det muligens være for oss en god stund fremover....

Vi savner deg sånn Tiril-snuppa!

Klem mamma og pappa  


 

 

 

Kjære Tiril <3

    TIRIL ALETTE HUSER BØLGE 11.09.2002 - 12.01.2014


Kjære lille jenta vår! 
Engelen vår, Tiril!  

Du aner ikke hvor tøft mamma og pappa har det om dagen....!
Du aner ikke hva vi går igjennom og godt er kanskje det?!? Jeg vet du ville ha lidd sammen med oss, dersom du hadde vært her! 
Hadde du sett mamma og pappa nå om dagen, vet jeg at du hadde trøstet oss. Du hadde kost og klemt med oss som BARE du kunne klare....
Ingen trøstet oss så godt som du!!
Ingen var så medmenneskelig som du!!
Ingen ga oss så gode klemmer som du!!

Det har nå gått 11 uker siden ulykken....
11 uker uten at du har vært en del av livene våre!
Dette har vært de 11 verste ukene i vårt liv.... Rundt oss suser verden avgårde! Andre opplever at tiden går utrolig fort, men for oss går den i museskritt forover....
Enkelte dager føler vi dessuten at vi tar et skritt tilbake.
Vi står fremdeles oppreist, takket være ALLE som deler sorgen MED oss.
Vi forsøker å støtte hverandre, vi forsøker å være der for Anders og vi forsøker å vise hele Norge hvor fantastisk jente du var og hvor inderlig glad vi VAR og ER i deg!!!
Selv om vi bærer en utrolig stor sorg og et utrolig stort savn....har vi hjelp av andre til å bære sorgen MED oss....og det betyr utrolig mye for oss.... 

Vi har tenkt litt på hvor absurd de siste ukene har vært.
Vi har opplevd å miste det kjæreste vi har.
Vi har sagt "ha-det godt, jenta vår" (bisettelsen).  
Vi har planlagt og gjennomført en fin, men jævlig, begravelse til vårt eget barn. 
Vi har sittet i flere kvelder og designet gravstøtta til ei jente på 11 år.
Vi begynner å innse at vi må ha en fremtid uten vår egen datter. 
Vi vet nok ikke helt hva vi står midt oppi.....eller????

På torsdag var vi på rekonstruksjon av ulykken.Vi var på Bjørkelangen og gjenopplevde dine siste minutter.
Det gjorde utrolig vondt der vi sto og så to jenter i en sulky, en VW caravelle komme kjørende bak og VIPS.....så var det hele over.....!!! 
Gang på gang så vi dette for oss i går. Selv om vi tidligere ikke har kjent så mye på sinnet, kom det faktisk litt frem i går. Vi bannet og svertet der vi stod.... Vi skjønner liksom ikke helt at dette kunne skje!!! 
Fremdeles har vi en del spørsmål....kanskje får vi svar??? Kanskje ikke?? 
Fy søren, for en situasjon vi står i......!!! Ikke rart at vi er litt slitne om dagen?! 

I dag (lørdag) skal vi være med Anders på Akershus Mesterskapet med korpset. De har fått nye uniformer.
Vi vet at du ville vært en superstolt musikant om du kunne spilt førstestemme på klarinetten din under dette mesterskapet, i tillegg til å ha på deg ny uniform.... Men dette fikk du dessverre aldri mulighet til å oppleve!!! Det gjør så vondt, Tiril-mor!!!
Men vi vet at Anders spiller for deg på lørdag... Han går i dine fotspor Tiril, han synes det er gøy med korpset....spesielt når han får være med på mesterskap som de skal denne helgen!
Vi skal spille for deg på lørdag, både hovedkorpset og aspirantene!! 


Håper du har det fint der du er! 
Savner deg og elsker deg! 

Klem fra mamma og pappa! 
 

 

 


 

Media

Mange lurer nok på hvordan vi har klart å takle presset fra media oppi det hele.
Vi har vært en del i media - siden dette var en ulykke, en meget TRAGISK ulykke, er det naturlig at media vil skrive om saken. Jeg tok tidlig avgjørelsen om å fronte saken selv, dette føltes helt naturlig for oss, i stedet for å gå via en tredjeperson. 

Allerede et par dager etter ulykken fikk jeg en tekstmelding fra VG, i stedet for å svare på sms`n - ringte jeg de opp. Journalisten ble nok veldig overrasket når jeg selv ringte, men vi fikk en god dialog og han fikk tillatelse til å  kontakte med direkte videre når det gjaldt spørsmål om ulykken. Dette var starten på "media-rushet" som det skulle vise seg å bli. 

Alle som har hatt kontakt med oss, har vist oss stor respekt og ingen har vært uhøflige eller masete. Vi har takket nei til mange og det har de respektert.  

Siden jeg selv har jobbet i TV2 var det også naturlig at de fikk en del av oss.
Dessuten ville vi gjerne fortelle hele Norge om hvor fantastisk jente Tiril var og hvor godt hun har hatt det sammen med oss i sitt ALTFOR korte liv...
Livet er så uforutsigbart!
Det har vi dessverre fått erfare!
Sett pris på de dere har rundt dere!
Si til barna deres at dere elsker dem!
Vis familie og venner hva de betyr for deg/dere!   

  

Det har hele tiden vært viktig for oss å være åpne. Vi har fra første stund hatt "åpent hus", vi har hatt familie, venner og bekjente rundt oss stort sett hele tiden. 

Så hvorfor kan vi ikke dele med resten av Norge også?

Det siste intervjuet som har blitt gjort med oss var tirsdag denne uken, da var det en meget hyggelig journalist fra Hjemmet her. 
Reportasjen kommer i en utgave rett etter påske! 

Vi har fremdeles stort sett tunge dager. Vi gråter litt hver dag. 
Vi har fått livene våret snudd på hodet. Fra å ha det fantastisk fint som familie, til å bli en familie uten en viktig brikke..... Vi mangler en person som ga så mye av seg selv. 
Dette påvirker oss hele tiden..... Men vi skal klare dette! Vi må ta tida til hjelp. 

Håper du har det bra jenta vår!



 

Den tunge hverdagen....

Det er smertefullt å gi slipp på noen man er glad i...det har vi virkelig fått oppleve! 
Ikke bare er det vondt, men det er også vanskelig å vite hvordan vi skal komme oss videre.
Vi vet at vi etterhvert vil kunne klare dette...men akkurat nå ser det litt håpløst ut. 

"Tiden leger aller sår," sies det. men er det sant at sorgen blir borte med tiden?? 
 For oss oppleves sorgen nå som et åpent og smertefullt sår. Jeg tror at dette såret kan leges og gro med tiden, med arret vil følge oss livet gjennom. 
Vi regner med at det første året, alle merkedagene, vil bli vonde å komme igjennom.... Hele fremtiden vil bli vond, men vi regner med at det første året vil bli aller verst. 

Vi prøver å komme oss gjennom hverdagen - ved å ha noen små planer hver dag.
Enkelte dager klarer vi å gjennomføre disse planene, og da føler vi at vi har mestret noe.
Andre dager sliter vi med å komme i gang med noe som helst. Bare det å lage middag eller sette på en vaskemaskin kan være et ork.
Det er jo ikke sånn vi vil ha det! Vi er ikke vant til å tilbringe dagene tiltaksløse på sofaen.

I hverdagen er det små ting, som vi tidligere ikke tenkte på, som nå kan gjøre smertelig vondt.
Bare det å
- dekke på bordet til tre personer....vi skulle jo ha vært fire!
- se tannglassene på badet, med kun tre tannbørster....her mangler det èn!
- lage matpakke til Anders....jeg skulle jo ha laget to!
- følge Anders til skolebussen.... 

Hele tida, hver dag, hver time - er det ting i  hverdagen som minner oss på at Tiril ikke lenger er blant oss.  Og det gjør så vondt. 

Det er bra vi har Anders og hverandre, det gjør hverdagen bittelitt lettere å komme igjennom. Jammen godt vi har hverandre, i det minste....
Vi går sammen igjennom dette, rundt oss går verden i full fart....her hos oss går det fremdeles veldig sakte.  
Men vi SKAL klare det....!




 

 

Tiril - jenta vår! 
Vi savner deg MASSE....hver eneste dag, hver eneste time, hvert eneste minutt, hvert eneste sekund! 
Elsker deg! 

Klem mamma og pappa

Hilsner fra venninner.....



Tiril hadde MANGE gode venninner/venner.
Fra skolen. Fra korpset. Fra ridningen og stallen. Fra omgangskretsen vår. Fra ferieturer. 
Heldigvis har vi åpnet dørene også for disse.... Veldig mange av disse har vært innom oss etter ulykken, opptil flere ganger.
Vi tror og vi merker at vi som foreldre har godt av å ha de her og at ungene selv har godt av å komme hit. Vi snakker sammen, vi ler sammen, vi griner sammen og vi mimrer sammen.
Noen av venninnene vil også gå opp på rommet til Tiril og minnes henne der! Noen tar seg ekstra godt av Anders både her hjemme og på skolen, og andre steder vi møtes. 
Anders setter utrolig stor pris på dette - noe vi selvsagt også gjør. 

Jeg har fått lov til å sitere noe av det venninnene har skrevet: 
Her er noen ord fra Dorthe Amalie, klassevenninne og nabo gjennom mange år. Dorthe skrev dette søndagen etter ulykken.

"Kjære Tiril. 

Jeg er forferdelig trist og lei meg, klarer ikke å slutte og gråte. 
Jeg har ikke sovet i natt, og det virker helt uforståelig. For en tragisk ulykke.... 

Det siste vi gjorde kvelden før du døde var å gi hverandre en klem og si sees på mandag. 

Vi har bodd ved siden av hverandre siden vi var to-tre år, gått i samme barnehage, vært i samme klasse i alle år.
Første gang du sov over hos meg var vi nettopp blitt bleiefri. Vi har spilt fotball sammen og vært i korpset sammen. 
Størst av alt ble interessen for hest, hestejenter som vi er. Vi har hatt mange fine turer sammen, og alt som vi hadde planlagt fremover bare i 2014.... Rideleir og alt mulig, så mye gøy vi skulle ha sammen. Det var deg og meg og One Direction. 

Det blir så tomt, du har vært en så stor del av livet mitt Tiril. 

Liksom bare det med skolebussem... Jeg skal være der for Anders... 

Vi skulle kanskje sykle Eidsvoll-Oslo i sommer, håper jeg får gjort det, da sykler jeg for deg... 

Samme dag som du sa farvel la du til Dan (storebror!) på Snap - det er hans siste minne.... 

Er så glad for at vi var så mye sammen denne uken. Du fikk være med på avslutning av julens pepperkakehus, du var liksom alltid det.... 
Torsdagen ble du med til stallen og hoppet 65 cm med Robin, sammen med Lille Prins og meg, det var en fin time. 
Fredagen var vi på velets juletrefest hos mormor og morfar igjen, vi dro showet, spesielt da vi tok seks av ti sanger på "Grip Mikrofonen", 3 hver..... Og til neste år skulle vi underholde sammen...

Jeg tente et lys for deg i går kveld, håper du fikk se det. 
Jeg er i stor sorg, takk for alt fint Tiril Alette. 

Hvil i fred " 

Her ser dere et koselig bilde av Dorthe og Tiril sammen!!! 

 

Ingeborg, ei venninne fra stallgjengen på Solaas, har også skrevet et fint "minneord" om Tiril...

.

 

Gode ord fra to gode venninner! 

Det er utrolig godt for oss som sitter igjen og se at Tiril har betydd så mye for mange.... 

Du skulle visst hvor mye vi savner deg, Tiril!!!!

 

Mamma & Pappa
 

 


 

Følelser

Det er vanskelig å beskrive de følelsene vi sitter med nå. Tomhet er kanskje en god beskrivelse - hvor ble det av den blide, kvikke og lærervillige jenta vår?? Først når du ikke lenger er blant oss, merker vi hvor mye du var, hvor mye du ga oss og hvor mye du tilførte familien vår av latter, glede og gode øyeblikk. Livet virker så meningsløst. vi håper at livsgleden etterhvert vil komme tilbake.

At Tiril ikke er mer, sliter veldig i oss begge. Borte...! Borte.....! Borte....! 
Tenk at Tiril ikke fikk oppleve mer, hun som var så lovende i alt. Hun var flink i det hun gjorde og alt hun prøvde på. Tenk at vi aldri får vite hvordan livet ditt ville blitt!  
Vi går med et stort hull i kroppen vår som gnager umettelig fra innsiden og utover, med en følelse av at det som gnager ikke kommer seg ut.
Følelsen av at det kan komme ut og bli borte, men slik er det jo ikke, gnagingen tar ikke slutt.
En lærer seg vel å leve med tomheten innvendig - for vi vet at den alltid vil være til stede i mer eller mindre grad. Vi MÅ lære oss å leve med denne tomheten.  
Til vanlig kan det dukke opp et problem i livet,  og som oftest kan en ta tak i problemet og løse det. Men dette problemet får en ikke gjort noe som helst med og for meg (pappa) som ofte ser utfordring i slike ting, er det frustrerende og ikke kunne gjøre noe som helst.
OK - en kan gjøre noe med dette også, men det er vanskelig fordi det går på ukjente følelser..... Følelser vi aldri drømte om at vi skulle oppleve. Følelser det ikke går an å forberede seg på å takle. Følelser du ikke vet om du klarer å takle.

Sinne er en annen følelse som stadig dukker opp. Tror dette også er en normal følelse å kjenne på, når vi havner i en situasjon som vi har gjort. Jeg tenker mye på Tiril når jeg kjører bil alene og da blir jeg ofte veldig sint,  nettopp pga at hun ikke får være sammen med oss mer!
En av tingene jeg da gjør er å banne høyt - jeg MÅ få det ut.  Ja ofte så høyt, at om noen hadde hørt meg hadde de blitt redde. Sinne på sjåføren, jeg tenker: Hvorfor i H... måtte han ut å kjøre akurat da? - og hvorfor i H... så han dem ikke?
Om jeg er aldri så utafor og lei meg, får jeg med meg hva som skjer i trafikken. Blir det for ille, kjører jeg ut til siden slik at jeg ikke blir en fare for andre.  Og hvorfor var jentene akkurat der akkurat da....?   

Jeg tenker også at det kanskje var en mening med hele greia. Var det noen som hadde en plan for jentene?
Ja, jeg har tenkt at Gud hadde bruk for jentene til et oppdrag som kun de kunne klare å løse fordi de var så like..!
Det høres kanskje rart ut, men tanker i alle varianter dukker opp. Er hun med oss? Jeg er ofte på rommet hennes og lengter etter et tegn på at hun fremdeles er her?! Eller er hun der hvor ulykken skjedde? Eller er sjelen hennes på Rikshospitalet der hun døde? Jeg vil så gjerne ha et tegn!!!

En ting som vi også tenker mye på og sliter litt med, er at det også er andre som savner Tiril mye. Hvordan har de gode vennene og klassevennene hennes det? De føler sikkert et savn de også.... Får disse nok hjelp til å bearbeide sin sorg. Man skal ikke kimse av barns sorg - det kan henge veldig lenge i!  Men har disse de samme følelsene som oss? Tomheten? Fortvilelsen? Savnet? Tenker de på hvor meningsløst alt sammen er?
"En mor i klassen til Tiril satt og gjorde lekser med sønnen sin,  hvor han plutselig begynner å gråte. Mor spør: -Hva er det?  Han svarer; -Jeg savner Tiril!"
Dette går selvsagt inn på oss og vi skjønner at det er flere enn oss som sliter med følelsene og savnet.

Tiril var ei pappa-jente og hun skulle hele tiden ha klem av meg! Enkelte ganger syntes jeg det kunne bli litt for mye. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, skulle hun fått så mye mye mer.
Et resultat av dette er at jeg hele tiden vil ha klem av Anders, men han er desverre ikke like glad i kos og klem som det Tiril var.

Følelsen av å ikke vite hvordan Anders (8), lillebroren til Tiril, har det sliter også på oss. Han viser så lite følelser, har han det bra? Skjønner han egentlig hva som har skjedd? Vil ha få noen reaksjon, og evt når? Vi har vært på A-hus og fått sorgstøtte der, de sier at alt er normalt. Anders vil beskytte oss og liker ikke å se at vi er lei oss. Han er en aktiv åtte åring og er i full gang med korps og fotball, noe som vi synes er viktig for å komme tilbake i normal gjenge igjen - om vi noengang vil gjøre det??

Mamma og pappa  

Hun var en engel - og hun er en engel

   
For dere som har fulgt oss den siste tiden har vi stadig omtalt Tiril som en engel.....
Dette fordi hun var en omsorgsfull, snill, god og herlig jente mens hun levde. Nå vet vi at hun er en av himmelens vakreste engler!!!!
Thor Åge og jeg har snakket en del om livet etter døden etter at Tiril forsvant......Vi vet liksom ikke hva som møter oss den dagen hjertet slutter å slå. 
Vi håper så inderlig at hun fortsatt "er med oss" - at hun sitter på en sky, nydelig som alltid og følger med på oss. Vi håper hun ser at vi lider, at vi sørger og at vi savner henne noe enormt. Og vi håper at hun ser at vi gjør det som vi mener ville vært riktig for henne!!!! Vi håper at hun sammen med Sara, bestemor og alle andre som har gått bort har det bra nå, uansett hvor de befinner seg. Som noen har skrevet til meg tidligere....Tiril har funnet seg en hvit hest og hun rir rundt på skyene og følger med på oss.... Skulle ønske jeg kunne fått dette bekreftet - at det virkelig var "noe der" etter døden!!!! 
Men det vi frykter aller mest er at det er svart, at det ikke er noe mer..... 
TIden etter begravelsen har selvsagt også vært en tung tid.....
Som jeg sier til de fleste; vi går to små museskritt frem en dag og et skritt tilbake en annen dag.
Takket være Anders finner vi noen lyspunkter i livet, og vi håper at disse lyspunktene kan bli hyppigere med tid og stunder.
Selv om tomrommet og savnet ALLTID vil være til stede.
Vi forsøker å aktivisere oss litt, komme oss litt ut.....og det klarer vi! Noen ganger er det godt, andre ganger gjør det vondt. 
Det gjør vond spesielt når vi gjør ting vi forbinder med Tiril, som f.eks en kinotur (hun elsket film/kino), en weekendtur eller sykling ute på gårdsplasen. Da skulle vi ønske at hun fremdeles var med oss. Den følelsen vil vi antakeligvis måtte leve med resten av livet.
Det er godt å kunne planlegge litt positive aktivieter. Dersom man gjør noe lystbetont - selv om man egentlig ikke orker, så føler man etterpå at man har mestret en ny ting midt oppe i sorgen. 
Det er et uttrykk som sier:  "Fake it until you make it"
- med det mener jeg at man må tvinge seg selv til å gjøre noe for å føle seg bedre igjen. Selv om dette for oss har virket tungt og meningsløst til tider, tror jeg at det etterhvert vil fungere.  

Her er et bilde fra en topptur vi hadde på Møre i fjor. 
Vi håper vi orker å gå en tur til ære for deg i påsken, Tiril! 
Pappa har lyst til å finne en av vardene vi har påbegynt, kanskje vi tar med oss en stein ned og legger på grava di når den blir klargjort! 
Hvil i fred verdens vakreste ENGEL! 
Vi savner deg sånn! 
Mamma og pappa



                         
 
 



Minneord - Tiril Alette Huser Bølge


 

"Tiril ble født den 11.september 2002.
Hun vokste opp med moren og faren sin, Ann Kristin og Thor Åge og lillebroren Anders.
Hun var en glad, snill, aktiv og sosial jente.

Tiril hadde mye omsorg i seg. Hun tok seg alltid av lillebroren sin og var glad i ham.
Storesøster beskyttet ham alltid. Aldri trengte han å ta skolebussen alene.

Like ved Tiril, Anders, Ann Kristin og Thor Åge lå gården til bestefar Ingar. Her var Tiril ofte og hadde det godt. Her overnattet hun hos bestemor og bestefar, og senere hos bestefar og reservebestemor Anita. Bestemoren til Tiril gikk bort og snart er det to som ligger sammen. Tiril var knyttet til stedet og til gården. Og så her var det hester og Tiril hjalp til med høytrykkspyler og hun malte. 

Tiril trivdes også godt hos farmor og hos farfar. Og hun var knyttet til søskenbarna sine, Emilie, Ronja, Karoline, Sander og Evelina. Sammen med Karoline ble det mange jenteovernattinger hos farmor. 

Med mor og far og Anders fikk Tiril gode ferier med mange gode opplevelser, både i Norge og i utlandet. Det var stort for Tiril å komme til Astrid Lindgrens verden og til Dyreparken. Hvert år var de på farmors hytte på Nordmøre. Tiril elsket å fiske og alle fire gikk på toppturer hvert år. De gikk fra varde til varde og skrev navnene sine i turbrev. 

På ferieturene sine møtte de og fikk de nye venner hvert år, men vennskapene ble ikke alltid over selv om ferien var slutt. To av guttene de møtte og ble venner med i Tyrkia for noen år tilbake, ønsket å besøke Tiril og Anders. De fikk flybilletter i bursdagsgave og de kom på besøk.

Tiril var en engel og hun er en engel. Som for tre år siden da de var på Kreta og underholdningskvelden ble avbrutt av en mor som fortvilet sto frem og fortalte at hun hadde mistet gutten sin. Da var det Tiril som føk avsted og ble borte. Men straks kom hun tilbake igjen med den savnede gutten. Kvikk og moden som hun var husket hun at hun hadde sett ham og hvor han var hen. 

Hest var den største interessen til Tiril. Allerede som 4 åring gikk hun på Knøttekurs på Hvam og hun begynte å ri. Hun ble en av stalljentene på Berg gård og senere på Solaas. Og hun var med på rideleirer der hun møtte Sara og fikk gode venner med de samme interessene som hun selv. 

Tiril elsket å lese. I fjor leste hun 74 bøker. Og de abonnerte på Aftenposten junior til henne. 

Både hun og Anders var tilknyttet Framtun og Auli skolekorps Her spilte Tiril klarinett i alle år.

Tiril var utrolig aktiv. Korpset, ridningen og arbeidet med hest tok veldig mange kvelder hver uke, men det var det hun trivdes med og hun klaget aldri. 

Tiril fikk lett venner. Hun hadde omsorg for alle rundt seg. Hun tok kontakt også med dem som ingen andre lekte med. Som en gutt i klassen hennes skriver "det var Tiril som lærte med ikke å være redd for jenter."  Tiril var en som tok vare på de andre. Tiril tilpasset seg de hun var sammen med, og ble en god og nær med de andre stalljentene, selv om de var eldre og gikk på ungdomsskolen. 

Hun og Sara skulle overnatte sammen den helgen. De hadde det godt sammen og gøy sammen helt til det siste. Det hadde de helt til det fatale skjedde. Og de merket ingenting og hadde det aldri noe vondt. 

Tiril var flink til å ta seg av andre mens hun levde, og det fikk hun også gjøre nå når hun døde. Tiril fikk lov til å vise andre omsorg selv etter sin død. Hun ga liv til andre barn som hadde det vanskelig ved at organene henne ble gitt videre til noen som trengte det."

 

Begravelsen - en fin jævlig dag! 23.januar 2014 kl 13.00

Dette var en dag vi grudde oss til.....
Heldigvis klarte vi å planlegge hele begravelsesseremonien selv - slik at vi visste hva som ville møte oss denne dagen. 

Dagen før kom noen av våre beste venner fra Birkeland. De kom to voksne og to barn, og det var utrolig godt å ha de her.
Selv hadde de planer om å ta inn på et hotell i nærheten, men vi ville veldig gjerne ha de rundt oss - og tilbød de selvsagt å bo her! 
Vi la oss relativt tidlig kvelden før, fordi vi visste at begravelsesdagen ville bli en tung dag.
Det kom mye familie og venner langveisfra, disse bodde hos familiene våre litt rundt omkring! 

Fordi kirken vi sogner til, Auli kirke, er relativt liten - måtte vi ha begravelsen i en av våre nabokirker.
Siden vi begge er fra Sørum og den nærmeste kirken vår utenom Auli er Blaker - ble det en selvfølge å velge Blaker kirke.

Vi sto tidlig opp, spiste en god frokost og kledde oss, store og små. 
Pappa og Anita hentet oss 11.30 - vi ville være tidlig ute, slik at vi kunne få litt tid alene til å "summe oss" i kirken før den fyltes opp. 
Men det var allerede mange mennesker i kirken da vi ankom. 
Vi fant plassene vår og vi gikk rundt å snakket med en del mennesker, bl.a. foreldrene til Sara og tilreisende slekt fra Møre/Trondheim. 
Kirken ble fort veldig full... Vi har i etterkant fått høre at det var mellom 550-600 mennesker tilstede, det sto folk over alt.
Kirken var nydelig pyntet, med blomster og masse kranser. Kisten til Tiril var pyntet med ridesal og ridehjelm, ved siden av kisten sto klarinetten hennes. 
Et sterkt syn, selv for oss som hadde bestemt at vi ville ha det slik. 
Vi har i både dødsannonse, på gravstøtten og i flere anledninger brukt ordet "SOLSTRÅLE" som en god betegnelse på jenta vår.
Hun var alltid blid og det var mye glede rundt henne. Selv om dagen startet grått, skinte det en solstråle gjennom vinduet på Blaker kirke akkurat når begravelsen
var i ferd med å starte... Var det Tiril som var tillstede???  





Kl 13 startet Fredrik Larsen-Mehren begravelsen. 
Det hele startet med at våre gode venn Petter Simonsen sang "You Raise Me Up" - en nydelig låt. Tårene trillet. 
Minneordet ble lest, mange gode ord om engelen vår! (Det vil bli sitert en annen dag!) 
Musikantene fra korpset kom opp til kisten og de la på roser. Dette var utrolig sterkt for alle som var tilstede.
De gikk opp til sangen "Ida`s sommervise" - en sang som betød mye for Tiril, oss, korpset og veldig mange andre. 
(Tiril har selv spilt inn en musikkvideo med pappa`n sin, denne ligger på "You tube" og heter Tirils sommervise.....) 
Petter hadde en nydelig fremføring av sangen "Det kunna vært" av Ove Borøchstein. En fantastisk låt, som vi i familien virkelig elsker!   

De seks som bar var: Thor Åge, bestefar Ingar, tante Lene Merethe, tante Nina, onkel Nils og farfar Terje. 
Før disse gikk ut av kirken, spilte en av Tirils musikkvenner, Lars Oddne, "Ro-signal" med trompeten sin...
Imponerende at du ville stille opp på dette Lars Oddne, og du gjennomførte med glans.... Vi er så takknemlige for at du gjorde dette!!! 

Fra Blaker kirke til Auli kirke,
kjørte vi i bilkortesje. Det var SÅ mange biler, og det var en fantastisk rørende biltur.
Vi hadde politieskorte, trafikken ble stoppet i hvert kryss.
Det sto mennesker ute langs veien.
Det var blomster, granbar og lys i MANGE innkjørsler
og det sto til og med hester oppstilt langs veien.
Dette var en tur som virkelig rørte oss langt inn i hjerterota, og en tur vi alltid vil huske....

Ved jordfestelsen på Auli,
hadde vi i tillegg til de vanlige riutalene bestilt 250 lyseblå ballonger.
Disse ballongene ble sendt opp til himmels, samtidig som Tiril ble senket ned i jorden.
Et vakkert syn!
Lyseblå ballonger kommer alltid til å minne oss om Tiril.....

Etterpå tok vi oss tid til å ta imot kondolanser og klemmer fra alle de oppmøtte!!!


Som jeg skriver i innledningen: 

En fin, men jævlig dag!!!

Når vi først sto i denne uvirkelige situasjonen, måtte vi gjøre det beste ut av dagen.
Og Tiril fikk en verdig avslutning......

 

 

Klemmer fra
mamma og pappa <3  

 

Vil takke ALLE som bidro til at denne dagen ble som vi ønsket. 

 




 


 

Den aller verste dagen....

Av alle de vonde dagene vi har hatt de siste ukene 
- er vi ikke i tvil om at BISETTELSEN onsdag 15.januar er den aller verste dagen i vårt liv hittil .

Du lurer sikkert på hvordan denne dagen kan bli verre enn ulykkesdagen.... ??

Da vi dro fra TIril på Ullevål var det fremdeles litt farge i ansiktet hennes, og det var fremdeles den gode, vakre jenta vår som lå der. 

Påfølgende onsdag ble Tiril hentet av Nilsens begravelsesbyrå på Ullevål og hun ble kjørt til Nes sykehjem. 

Vi ville skåne Anders for denne opplevelsen, så vi sendte han på skolen.
Selv orket vi ikke å kjøre, så vii satte på med bestefar Ingar (min pappa) og hans kone Anita til Årnes. 
Der møtte vi veldig mange familiemedlemmer, de som ønsket å syne liket og se Tiril for aller siste gang.

Magen knøt seg totalt mens vi satte i gangen utenfor kapellet hvor vi visste at Tiril lå.
Thor Åge og jeg ble hentet aller først,
vi skulle få litt tid alene med henne før resten kom inn. 

Vi knakk totalt sammen da vi kom inn i rommet. Vi gråt, skrek og hikstet høyt. 
Thor Åge var den som var mest høylytt, jeg slet mer "innvendig" og bena mine slet med å holde kroppen oppe!
(Heldigvis ga noen meg en stol, slik at jeg kunne sitte inntil henne)
Der lå det en nydelig, kald og livløs "porselens-engel".......
Er dette virkelig sant?  Det var virkelig ikke til å tro.....og det er fremdeles uvirkelig!  

Etter 10-15 minutter kom resten av følge vårt inn. 
Vi gråt. Noen av oss klemte og koste og snakket med Tiril.
Andre holdt seg litt i bakgrunnen.
Vi hadde med oss roser som vi pyntet kisten hennes med.
Vi hadde også med oss en del saker vi ville at hun skulle ha med seg i kisten den dagen hun blir gravlagt:
- Diverse bilder av familiemedlemmer og venner.
- Kosefilla til Anders
- En premie-sløyfte Tiril har fått på et hestestevne
- En medalje Tiril fikk på musikkstevne med Framtun og Auli skolekorps
- One Direction pute

Selv synes vi at det var mye symbolikk i tingene vi la i kisten, og tingene representerte litt av det som hadde betydd noe for Tiril.

Sammen satte vi etter en stund på lokket på kisten - dette var den ALLER ALLER siste gang vi så jenta vår!

 

Thor Åge spurte om han kunne få sitte på med Magnar i likbilen
- han ville ut på sin siste biltur med Tiril.
Vi kjørte i kortesje fra Årnes og hjem til bestefars gård Søndre Huser på Auli.
Dette stedet har alltid betydd enormt mye for Tiril,
og vi ville at hun skulle få lov til å besøke gården for aller siste gang.
VI stoppet inne på tunet,
åpnet baggasjerommet på likbilen hvor Tiril lå og lot henne få med seg litt vibrasjoner fra gården på hennes siste reise!
Kattepusen Rusken kom løpende bort til bilen, og ville hoppe inn i likbilen... Akkurat som om Rusken skjønte at Tiril lå der....

Derfra kjørte vi til Blaker kirke, hvor Tiril ble lagt i kapellet. Her skulle hun ligge i over en uke. Helt frem til begravelsen! 

 

Dagen ble avsluttet med at vi alle dro til Huser for å spise litt og bare være sammen! 

 




 

 

 

Minnestunder

Følelsen av å miste sitt eget barn kan ikke beskrives med ord! 




Fra å være en lykkelig familie på 4, til å bli en "ulykkelig" familie på 3 - ja, den følelsen.... Det går ikke an å beskrives! 
(Med tid og stunder håper jeg at vi igjen skal bli lykkelige, selv om det alltid vil mangle èn i famiilen vår!)  

I dagene mellom dødsfallet og begravelsen, skjedde det mye!!! 
Først og fremst, lever vi i en stor sorg. Vi lever i vår egen boble.... Vi tømmer oss for tårer, men heldigvis gjør vi dette sammen med venner, familie og bekjente som hele tiden er rundt oss. 
En av vår beste terapi de første dagene, var nettopp dette.... Det å kunne dele sorgen, tårene, tankene med ALLE!!! 
Vi er begge av den sosiale typen, så for oss føltes dette riktig! Vi hadde nok ikke klart dette alene... 
I dagene mellom dødsfallet og begravelsen var det over 230 stk innom oss - takk og pris for at det finnes så mange gode mennesker. 
Vi mottok blomster, middager, kaker, kaffe, sjokolade, frukt og masse masse annet.... Dere er fantastiske alle og enhver!!  

Mandag 13.januar var det minnestund på Tirils skole, Framtun. Det var mange mennesker til stede, elever, foreldre og lærere.  
Vi klarte dessverre ikke å delta i denne minnestunden, men vi har fått referert at det var en veldig trist seremoni på skolen. 
Anders var hjemme med oss denne dagen. Media var tilstede under minnestunden, så vi kikket på reportasjene på nyhetene mandagskveld.

Tirsdag 14.januar skulle det, i stedet for vanlig korpsøvelse, være minnestund for Tiril i Framtun og Auli skolekorps. 
Vi har begge vært veldig engasjerte i korpset og det er et helt spesielt miljø blant både barn og voksne der.
Vi var litt i tvil om vi skulle makte å stille....men ble enige om å forsøke.
Og det angrer jeg absolutt IKKE på. Det var godt for oss å møte alle - og vi vet at alle satte stor pris på at vi kom.

 

Thor Åge, imponerte både meg og alle andre som var tilstede ved denne minnestunden. 
Alle som var tilstede var tydelig preget av alvorets stund, og vår kjære formann Jan Harald hadde store problemer med å ønske alle velkommen til
denne meget spesielle kvelden.... 
Men min kjære Thor Åge bestemte seg der og da for at han ville si noe!  
Han stilte seg opp foran forsamlingen med en gang vi kom inn døren, han fortalte små og store alt vi hadde vært gjennom de siste døgnene og han gjorde 
det SÅ bra! 
Veldig sterkt....han imponerte meg og alle andre som var til stede....Stolt av deg Thor Åge!!! 

Onsdag 15.januar var det minnestund i Auli kirke, i regi av Framtun FAU/skoen. 
Også her vet vi at det var mange som stilte opp og det ble tent 100-vis av lys!
I tillegg har også begge rideskolene hun har vært elev ved, Berg rideskole Sørum og Solaas gård Blaker, hatt hver sine minnestunder 

 

"MINNEORD FRA FRAMTUN SKOLE"
Lest av rektor Anne Sverdrup

Kjære alle som har kommet hit til Auli kirke i dag.
Kjære Ann Kristin, Thor Åge og Anders med familie.

Nå har det gått 4 dager siden den tragiske ulykken. I disse dagene har vi kjent på sorg på ulike måter. Noen har fått snakket om det, noen har lekt og fått det ut gjennom kroppen, mange har tegnet og mange har skrevet. 

Livet er ikke alltid en selvfølgelig
Det har vi smertelig fått erfare
Håper mange tar tid til å klemme andre, tar seg tid til å vise andre omsorg
og tar tid til å si at vi er glad i noen.

Jeg har snakket med noen elever i dag som satt i biblioteket og tegnet og skrev
hilsner i protokollen, og jeg har fått lov til å lese noen av de hilsnene her i kveld:

"Du kommer aldri til å bli glemt av noen du kjenner,
for du var en av de snilleste, hyggeligste og søteste i hele verden.
Skolen blir aldri den samme uten deg.
Du var en engel, og du er en engel. "
Savner deg utrolig mye. Andries, Julius og Blika savner deg mye.
Men du døde i hvert fall sammen med en god venninne og du gjordet det du elsket.
Savner deg!"

"Vi kommer aldri til å glemme den herlige latteren din. 
Vi kommer aldri til å glemme det smittende smilet ditt.
Vi glemmer aldri minnene våre.
Vi glemmer aldri familien din, og vi glemmer aldri deg!"

"Vi savner deg utrolig mye. Du har alltid stilt opp for andre, 
og du var alltid blid og glad. Vi saner deg - veldig mye!"

Dette er bare noen av de flotte tekstene som er skrevet ved skolen i disse dagene.
Om ca en uke skal vi ta det siste farvel med Tiril. Vi sender varme tanker til familien,
og tenker på de gode minnene vi har med henne.

Jeg gjentar gjerne en av elevenes ord, og som noen har formet i snøen ved ulykkesstedet: 

TIRIL - du var en ENGEL - og du er en ENGEL.
Du og din familie er i våre tanker:

Vi lyser fred over Tiril Alette Huser Bølges minne


 

Klem fra englemamma`n til Tiril, 

Ann Kristin 
 


 

 

 

 


 


 


 

 

En foreløpig takk til familie, venner og bekjente!

Aller først må vi få sende en STOR takk til familiene vår på begge sider - som var tilstede for oss og for Tiril på sykehuset!
Uten dere tilstede på Ullevål, vet vi ikke hvordan vi hadde klart oss gjennom den lange ettermiddagen/kvelden! 

Jeg husker så godt at jeg våkner søndagsmorgen.....
Anders lå ved siden av meg, og vi begge våkner av Thor Åges hikstende gråt nede på kjøkkenet!!
Han hadde kun sovet et par timer denne natta....og satt nå og leste VG-nett hvor overskriften var "11-åringen døde av skadene"

Jeg ba Anders ble igjen oppe, mens jeg selv gikk ned til Thor Åge. 
Ikke for å trøste, for det gikk ikke an i en sånn situasjon.... - men for å være der med han. Vi gråt sammen, og leste disse nyhetene sammen.... 
Tanker som falt ned i hodet mitt:
"Gjelder dette virkelig oss??"
"Er det virkelig VÅR TIRIL det står skrevet om??"
For folk som ikke selv har opplevd dette - går det faktisk ikke an å beskrive hvordan denne søndagsmorgenen var... 

Når vi fikk roet oss ned litt, ropte vi på Anders. Han kom ned, selvfølgelig lei seg.... Men for en liten gutt på snart 8 år var ikke dette lett å forstå!
Det er ikke lett å skjønne at hans beste venninne og gode søster aldri ville komme hjem mer?
Men han gråt ikke.... Satt litt på fanget, snakket om "vanlige ting" og lurte på om han kunne spille litt PlayStation.  

Allerede ved frokost-tider denne søndagen kom store deler av familien vår! 
De var tilstede HELE dagen, i tillegg kom det MANGE andre innom!
For å snakke!
For å trøste!
For å grine med oss!
For å være her med oss!
Totalt var det 36 mennesker innom denne dagen.... Fantastisk godt, opp i all elendigheten!

I tillegg til alle besøkende, var det hundrevis av mailer, sms`er og facebookmeldinger.
Da siste gjest denne søndagen gikk, ca kl 23.00....satte vi oss ned for å besvare en del av disse meldingene!
Mulig vi ikke rakk å svare alle....
Men hver og enkel melding betyr så uendelig mye!! Det skal dere alle vite!

Vi var trøtte, utslitte og veldig lei oss da midnatt var passert, og vi gikk for å sove.... Det ble noen timer søvn den natta også.....

 

Jeg fikk dette diktet av ei venninne her om dagen: 
(Vakre ord, takk Lise!)  

 

"IN MEMORY" 

It broke our hearts to lose you, 
but you did not go alone.
A part of us went with you,
the day God took you home.
If tears could buid a stairway,
and heartaches make a lane,
we`d walk our way to heaven,
and bring you back again.
In life we loved you dearly,
in death we love you still, 
in our hearts you hold a place
no one could ever fill!  

 

  

 

Ann Kristin 
 

 

 

Donasjon

Organdonasjon kan for mange være vanskelig å forholde seg til når en ulykke inntreffer, men for oss var dette helt naturlig.

Vi var på Ullevål noen uker etter ulykken og fikk vite hvilke mennesker som fikk organene etter Tiril.

                                                                                                                                                                              "Tenk at Tiril fikk redde andre mennesker, selv om hennes ikke kunne reddes"

Jeg fikk en skikkelig knekk da jeg hørte at de ikke kunne bruke hjertet hennes,
vi hadde et håp om at hjertet til Tiril kunne slå videre i en annens kropp!!! Men de fikk heldigvis brukt hjerteklaffene -  disse fikk en ung kvinne i Stockholm.

En ung mann med diabetes fikk bukspyttkjertelen og nyrene, denne mannen er nå helt frisk. Det merkelige her er at en venninne av Ann Kristin vet hvem denne personen er :-).  

En ung jente med alvorlig lungesykdom fikk lungene og dette har gått bra.

Fordi det ikke var noen barn i Norge som trengte leveren, ble den sendt til Danmark. Der er det en ung dame som nå har fått en bedre hverdag.

 

 

Barn har mange kloke spørsmål! 


Tirils kusine spurte da vi var på sykehuset:
"Hvorfor kan ikke noen donere bort en ny hjerne til Tiril
- når Tiril kan donere sine organer til andre???"

 

 

TAB

 

Sjokket

Må bare få lov til å skrive litt mer om den tragiske lørdagen i januar.... 

 

For at vi i tiden fremover skal få formidlet våre tanker og følelser best mulig ovenfor dere, er det greit å la dere vite hvordan denne ettermiddagen, kvelden og natten var for oss! 

Vi var som tidligere nevnt i Oslo for å ha en kosedag sammen med Nina og Bjørn. (TÅs søster og svoger!) Helgen etter skulle vi egentlig i 80-tallsparty, og vi skulle jammen ikke komme i dette partyet uforberedt.... Så vi hadde brukt laaang tid på UFF, kjøpt oss masse "kule" klær og begynte virkelig å glede oss til festen!!!
Vi hadde parkert i et parkeringshus like ved og skulle hente bilen for å kjøre til Mathallen...men så langt kom vi aldri!!! :( 
I parkeringshuset fikk jeg (AK) en telefon fra en kar fra Bjørkelangen, han kunne fortelle at Sara og Tiril hadde vært i en bilulykke og at de var på vei med SeaKing inn til Ullevål.
Jeg, som jobber i helsevesenet, skjønte da med en gang at dette var alvorlig/kritisk.....for hvorfor i all verden ble de ikke sendt til AHUS??????

Vi kastet oss i bilen, vi husker lite av turen fra Oslo sentrum og opp til Ullevål.
Vi ankom Ullevål ca 15 minutter etter at jentene hadde kommet inn. De lå på Akutten. Vi ble plassert på et venterom nede i mottaket.
Ventetiden var ENORM lang....
Foreldrene til Sara var der sammen med oss, og like etter kom Lene, Arild og Evelina (AKs søster, svoger og niese!)
Vi hadde tatt en del telefoner til familie og venner...for å informere om at vi var på sykehuset med en kritisk skadd Tiril - mer  visste vi jo ikke.
Bestefar og Anita var på Lillehammer, men de satte seg straks i bilen og kom kjørende til Oslo.
Farmor hadde Anders og hans søskenbarn hjemme på Frogner.

Etter en lang stund fikk vi komme opp på Barneintensiven. 
Her lå Tiril, go`jenta vår, med et stort team av leger, kirurger og sykepleiere rundt seg. Vi fikk ikke se henne før hun hadde vært gjennom en operasjon. De opererte inn en chip inn i hodet hennes, for å følge med på trykket i hjernen. Først etter dette fikk vi se henne. Hun var så fredfull der hun lå, koblet til mange ledninger og apparater. Hun hadde en del blåmerker og sår, kroppstemperaturen var under 32 grader. 

I timene som fulgte gikk vi inn og ut til henne, vi koste med henne, snakket med henne og vi skjønte hvor dette dessverre bar!!! 
I løpet av kvelden kom så og si hele slekta inn....og alle fikk ta farvel med henne! Anders kom også innover, og vi foreldre, lege og sykepleier tok Anders tilside og fortalte han hva som hadde skjedd. Stakkars Anders-vennen vår, tårene trillet og gutten ble helt skutt. Tidlig sovnet han på oppholdsrommet vi hadde fått tildelt på Barneintensiven. 
Vi manglet dessverre hennes ene kusine, Ronja, som befant seg i Bergen.  

Ca kl 23 - ble vi to tatt tilside sammen med en del av teamet for en samtale.
Vi ble under samtalen fortalt at det var så store skader på hjernen at det ikke var noe håp, hun hadde i hele kveld blitt holdt kunstig i live. De fortalte at selv om hjernen var ødelagt, virket jo alle hennes indre organer som de skulle. Der og da ble vi spurt om hvordan vi forholdt oss til organdonasjon.... Vi har tenkt på dette tidligere, oss to i mellom, og vi har hvert vårt donasjonskort i lommeboka.... Men vi har aldri diskutert dette når det gjelder ungene våre.... Vi så på hverandre, Thor Åge sa "JA - selvsagt skal vi donere bort Tirils organer" Han så på meg, jeg nikket og der og da var avgjørelsen tatt.
Dette er gjort helt i takt med Tirils ånd..... Hun var ei jente som stilte opp for alle og hun var alltid hjelpsom....vi trøster oss nå med at hun, selv etter sin død, har hjulpet andre som trenger det....

En time senere, ved midnatt, etter at vi alle hadde samlet oss rundt Tiril - med prest og hele teamet, tok vi farvel med Tiril....og vi dro fra Ullevål - UTEN TIRIL <3 <3 <3  

 




Tiden etter 11.januar 2014

En mammas og pappas største MARERITT, ble vår VIRKELIGHET da vår datter omkom i en bilulykke på Bjørkelangen 11. januar 2014. 

Vi hadde avlevert Tiril hos sin gode hestevenninne Sara. Tiril gledet seg mye til dette besøket, som var planlagt lenge. Vi var i Oslo, vi skulle til Mathallen for å spise og kose oss, da telefonen ringte.

Altid tror man at det skal gå bra, men ikke denne gang!

Vår datter ble fløyet til Ullevål sykehus med store hodeskader, etter at rokkert`n hun og venninnen kjørte i ble påkjørt bakfra.

Vi fikk tidlig vite at det var små sjanser for at hun ville klare seg. Jeg kommer aldri til å glemme bildet av Tiril som ligger i sykehussengen - uten å få kontakt. Legene fortalte at slaget mot hodet var så hardt at hun ikke merket noe til ulykken. 

Det å skjønne at livet til det du elsker mest her i verden ikke er mer, er en smerte som er vanskelig å beskrive. Du blir "røsket" hardt i sjelen og havner i en boble.

Som Thor Åge sier;      "Jeg eksisterer - men jeg lever ikke" 

Og det er slik hverdagen vår har vært de siste 8 ukene..... !!! Vi eksisterer, men har vi noe liv??? 

 

                                             

Heldigvis har vi Anders å ta oss av! 
Han får oss til å stå opp hver morgen, vanlige hverdagsrutiner med smøring av matpakke og forberedelser til skole - dette gjør at vi MÅ opp av sengen og møte den nye dagen!!!

Han får oss til aktivisere oss på ettermiddagene også, med sine aktiviteter. Vi er med på korpsøvelser, fotballtreninger og vi er på gården og kjører 4-hjuling.

Hadde det ikke vært for Anders, hadde hverdagen vår vært enda mørkere!!!
Vi føler noen ganger at vi befinner oss i et stort, mørkt rom - i enden av det rommet ser vi et lys....og dette lyset er Anders. Det er han som lyser opp hverdagen vår og får oss til å stå oppreist. 

 I tillegg har vi hele tiden vært omgitt av FAMILIE, VENNER, NABOER og ANDRE BEKJENTE!!!

Dere alle fortjener en stor takk.... Helt fra dag èn har dere vært tilstede for oss og dere aner ikke hvor mye det betyr. 

Les mer i arkivet » November 2015 » Februar 2015 » August 2014
hits